Camorra & Bad

Det har vært jul, men det vet dere sikkert. Det beste med jul er at man alltid får seg nye sokker. Det gir meg alltid en følelse av at jeg nå har blitt gitt en ny start. Ikke noe om og med, sokkene er ferdig paret og klare til innsats tvert. Etter en gjennomsnittlig jul har man fyll nok i sokkeskuffen til å slippe å måtte vaske klær i 8-9 dager – 12-14 hvis man tyner det litt (kanskje litt for generelt, men sokker er vanligvis den første skranken som fremtvinger klesvask).

Jeg har hatt en svært effektiv jul, og kan briske meg med at jeg enda ikke har vasket sokker etter jul. Holder lett ut en uke til, kanskje til og med hele januar – som i så fall vil slå rekorden min (22. januar til nå).

Nye bomullssokker er som å gå på vannet; så mykt at man føler seg hellig. Men det har konsekvenser. Tærne nekter å gi slipp på det myke stoffet selv etter at man har tatt av seg sokkene. Dette ferske aspektet ved sokkegildet kom til meg en dag jeg sto i dusjen; lo! Det opprinnelige navnet er vel teknisk sett navlelo (selv om det finnes en annen versjon også for steder hvor solen slipper til enda sjeldnere), men dette passer jo ikke for tærne – tålo?

En dusj etter en dag med nye bomullssokker medfører en symfoni av svart bomull ned i sluket som, kan jeg med letthet forestille meg, er en av gullgruvene til den vestlige verdens rørleggere. Det er disse som må komme og åpne opp igjen tette avløp.

En tanke avler en annen. Har du noen gang sett hvilken farge en Varme & Bad- arbeider har på kjeledressen sin? – tilfeldighet? – beregning? Jeg spør: kan det være at Varme & Bad- kjeden bedriver lobbyvirksomhet eller til og med en camorra-lignende infiltrering av legitime forretningsområder for å påvirke fargevalget til bomullssokker for dermed å slippe utgifter til arbeidsklær?

Do you ringo?

Fotballspilleren Kaka liker kjeks. Har faktisk ingenting å gjøre med navnet hans heller, for i Italia betyr navnet hans (nesten) bæsj (uttalt i alle fall -> cacca). Fotballspilleren Kaka liker også å vise frem på tv at han liker kjeks. Reklamefilmer i alle mulige farger (takk til farge-tv). Han har riktignok en noe utekkelig måte å spise kjeksen på, men det var ikke poenget.

Kaka prater engelsk som Borat! Se selv:

Dagens spam – del 1

Kan bli flere slike etterhvert. Mye morsom spam i omløp. I går fant jeg denne i mailboksen min:

Get a bigger bazooka today! And have them beg you for mercy.

Jeg vurderer det. Har alltid hatt lyst på en bazooka…

To kroner

Jeg er redd for dansker. Jeg lurer på at det har noe å gjøre med språket, at de klarer å få tilsynelatende normalt stavede ord til å høres ut som noe gurglende surr. Hvordan klarer de for eksempel å uttale et så enkelt ord som jeg som g*hrzx*#@r (har aldri lagt særlig vekt på å lære meg korrekte fonetiske tegn, men dette er beskrivende nok)?

En annen ting jeg er redd for: gærninger.Eksempelvis av typen som benytter seg av støvsuger for å stelle plenen og som dekorerer ilderbur så overdådig at ilderen får stjernenykker og en lei kokainavhengighet. Slå disse to sammen = jeg er svært redd.

Livets tilfeldigheter. En slik person med en slik nevnt nasjonalitet bodde det tilfeldigvis i gaten hvor jeg vokste opp. Ilderen også.

For barn er det én aktivitet som fremfor noen annen fungerer som målestokk på hvor rart et individ er. Snøballkasting på vindusrutene. Antall treff på stuevinduet i løpet av en vinter er proporsjonalt med hvor rar beboeren av huset er (eventuelle rapporterte attentater gjort mot Eli Hagen har altså trolig sin naturlige forklaring i kram snø og mye unger i nabolaget). Vår nabo med plen som et silketeppe var utsatt.

Det ble til en slags vandrehistorie om den gangen min bror og hans kumpan ble tatt på fersken og sistnevnte ble tildelt en ørefik akkompagnert av noen uforståelige strupelyder. Min bror kom løpende hjem og forklarte for mamma at han var så redd at dersom han hadde spyttet så hadde hjertet flydd ut, for det var nemlig i halsen. Med årenes løp hadde ørefiken blitt til et avrevet øre, og min skepsis til å nærme meg det huset vokst tilsvarende.

Inntil den dagen.

Det ble funnet et brev i vår postkasse addressert til den danske ildereier. Minstemann i huset, heldige meg, ble motvillig tvunget av gårde for å levere brevet til sin rettmessige eier. Med mine få somre var det bare en bestemt mor som kunne sette like mye fart i meg som farlige dansker. Jeg la av gårde. Skrekkslagen.

Åtte trappetrinn. Jeg krympet for hvert og ett av dem. Inngangsdøren virket til slutt å være like stor som iq-sperren til George W. Bush (en jævlig stor dør med andre ord!). Da jeg endelig hadde klart å få stotret frem mitt budskap og vist frem brevet, fikk jeg til svar at jeg måtte ta med brevet til hans kone som var gått på butikken. Jeg var tilsynelatende berget. Akkurat i det jeg snudde meg for å gå sier dansken ytterligere noen hark og gulp (faen for et stygt språk). Jeg må komme tilbake etterpå, så skal jeg få to kroner.

Det begynner å bli noen år siden, men to kroner var allerede da bare nok til å to Bugg eller en plastpose. Det normale ville selvsagt ha vært å la de to kronene bli der de er for å slippe å gå opp de lange trinnene en gang til, skjelvende. Men så er det slik da; noen ganger gjør man ting man verken vil eller må eller tør uten at man helt vet hvorfor. Det kalles Austin Powers fenomenet. Da du hadde sett de samme vitsene resirkulert fem ganger eller flere i løpet av to filmer visste du så alt for godt at du burde stå over nummer tre. Men du gikk (når jeg sier du mener jeg her egentlig jeg, men det er jo tydelig) og så den, og det stjeler enda nattesøvn et par ganger i måneden.

Jeg fikk mine to kroner, norske sådane. Traumatisk som det var, satte det en standard. Dersom jeg ikke får betalt mer enn hos den gavmilde danske for å viderebringe feillevert post, da går den i søpla. Og det justert for inflasjon og energipriser. To kroner i 1994 skulle etter mine beregninger bli helt nøyaktig en hundrelapp, ellers intet brev på deg.

Jeg har kastet mange brev i min levetid. Folk bør gi meg mer penger.

Ryggrad

Jeg ønsker meg også norske politikere som tør å faktisk heve stemmen for å si det de egentlig mener. Et eksempel å følge her. Applauderer den handlingen.

Norges eksemplar, som vi burde ha kastet ut i jula, presenterer vi heller på statskanalen i beste sendetid hvor hun fritt får utfolde seg med å beskylde meg med flere for å være både antisemitt og Pol Pot tilhenger. Er ikke helt enig i at jeg hører hjemme i den båsen, men denne ambassadøren virker jo å ha stålkontroll på inndelinger med “oss” og “dem”. For et åpent og nydelig menneske hun er…

Til og med organisasjonen med det høyst ironiske navnet “Med Israel for fred” innrømmer noe motvillig at det er mulig å være kritisk mot staten Israel uten nødvendigvis å være antisemitt. Forøvrig må jeg uttrykke en form for beundring for hjemmesiden deres. At noen klarer å lire av seg så mye propaganda på så liten plass er ingen liten jobb.

Skamfull nordmann

Jeg skjemmes over å komme fra samme land som de vel tretti prosentene nordmenn som klarer å best relatere seg til politiske ledere som disse!

Orker faktisk ikke skrive mer enn akkurat det.

Takk til kelneren

Jeg er punktlig, italienere ikke. Det innebærer en del ventetid på stakkars meg. For nå har jeg stort sett løst problemet med at jeg alltid bærer med meg en bok eller to som kan holde meg med selskap mens jeg venter. Synes det er fint å sette meg på en kafé og lese den halvtimen de fleste er forsinket (eneste negative er at det er umulig å finne tak på en vanlig kaffe – hvem var det som fant opp alle de kombinasjonene med kaffe og melk? skvip!).

En dag før helgen var jeg da å finne på et slikt serveringssted hvor jeg da måtte bestille en av disse kaffedrikkene hvortil det følger med en liten skje. Radioen spilte musikk type munter og litt mindre munter. Helt til mitt verste musikkmareritt rulles opp. If I were a boy av Beyonce. For en fullstendig jævlig jævlig sang!

Instinktivt grep jeg etter teskjeen. Jeg holder det ikke ut, det er bare å medgi at dette nok er en av de sangene media prater om at folk hører på når de helt uten forvarsel begår utenkelige handlinger…

Men teskjeen var ikke der. Kaffekoppen min var borte. Hendene mine tok seg til hodet mitt, og da de kom tilbake i syne for meg hadde de noen solide hårtuster fordelt mellom fingrene. Kelneren hadde sett at kaffekoppen min var tom, og dermed tatt den med seg. Man kan blåse det vekk for ingenting og si at han bare gjorde jobben min ved å rydde bordet, men for meg var dette en heroisk handling. Jeg er helt overbevist om at han visste at stygge ting var i gjære så snart dette jævelskapet av en sang runget over høyttalerne, stakkaren hadde sikkert sett det før.

Jeg synes det nå har gått for langt. Det bør åpnes en internasjonal domstol som kan idømme harde straffer til artister som på løpende bånd produserer musikalske avskyeligheter. Gjør et eksempel av Beyonce nå for dette makkverket av en låt. Hiv henne til krokodillene.

Det sagt, jeg retter en oppmerksomhet til kelneren på den aktuelle kaféen som med sin heltemodige handling/jobb er å takke for at jeg den dag i dag verken manler et øye eller har en rekke teskje-formede arr i ansiktet. Takk!

The Grinch

Så var det den dagen… Den dagen da jeg ikke lenger orker å prøve å holde det inne. Jeg er lei av jul! Jeg klager hvert år, og kommer nok aldri til å vinne. Julestemning, pff…

Har du noen gang lagt merke til hvor mange handleposer et bittelite kvinnemenneske klarer å slepe med seg i en bør? Det er bare å legge om kursen tvert for du kommer deg aldri forbi. I desember feirer vi fødselsdagen til VISA, og jeg har kastet min invitasjon. Mens Vestens myndigheter klør seg i nevene for at økonomiene deres berges av et privat forbruk som hvert år ler av Guiness’ rekordbok, snur jeg heller ryggen til.

Hva med å heller fokusere på den tiden hele familien er samlet, samt å treffe venner, heller enn å konkurrere om å ha det største julegavefjellet?

Det sagt; her følger min ønskeliste for julegaver:

i) To par sokker hadde vært velkomne. Helst i en normal farge, men betyr ikke all verden.

ii) Å slippe å se sånne håpløst jævla idiotiske ting som naboen i trappeoppgangen her hadde prestert å klargjøre i går. Han har pakket inn hele inngangsdøra i julegavepapir! Fullt ut med gavebånd og glitter og hva faen…

iii) Amnesti for en forbigående tendens til pyromani hos naboen, med spesiell vekt på inngangsdøra.

iv) Var visst alt.

Snart januar…!

Om vær og mat og sånn…

Tenkte jeg skulle fortelle at jeg våknet opp til et hvitkledd Padova i dag. Det snør! Dette var ikke en del av avtalen. Vinteren jeg meldte meg på skulle være av slaget at appelsinene modnes litt saktere enn om sommeren, men modnes allikevel. Men så blir det kaldt og snødekt. Altså er jeg ikke ferdigreist enda..

Jeg trenger litt assistanse. Italienere i samtlige aldersgrupper og fasonger har et yndlingstema over alle alt annet. MAT!

Herregud så kjedelig jeg synes det er å prate om mat. Å så vanskelig det er å være meg når dette emnet kommer på bordet. Jeg vet hver gang at det bare er et spørsmål om tid før det følgende inntreffer: de jeg måtte befinne meg sammen med har for nå gjort seg ferdig med runden om tomatsauser og mozzarella. Sekundet senere finner en av dem på at han eller hun lurer på…hva spiser man i Norge? Og med det er alle øyne på meg.

Jeg har gått tom for teite svar. Jeg trenger hjelp! Sist gang forklarte jeg at nordmenn flest er kannibaler og at det er årsaken til at landet er såpass tynt befolket. Stillhet i 3-4 sekunder. Neste spørsmål: men hvilke krydder bruker dere da?

Kan noen være så hyggelige å gi meg noen mattips fra Norge?

Forøvrig fikk jeg god respons på at nordmenn hovedsaklig går best sammen med en litt leken kombinasjon av rosmarin og chili…

L’unità di strada

Tirsdags kveld denne uken begynte jeg som medarbeider i det andre prosjektet som organisasjonen min Associazione Mimosa bedriver. Kontaktenheten deres jobber opp i mot prostituerte i byene Padova og Vicenza. Som med de unge immigrantene som jeg har blitt godt kjent med de siste månedene, vektlegges de samme styringsprinsippene for denne kontakten også.

Den aktuelle personen settes i sentrum og har for en stakket stund tilgang til et eller flere individer som har interesse av å høre deres historie uten på noen måte å dømme dem. Hvor mange har vel ikke tenkt eller ytret nedsettende tanker eller bemerkninger om prostituerte? Jeg tror jeg kan gjøre et raskt overslag som med en minimal avrunding fører oss til 100 %. Hvor mange har derimot prøvd å stille seg litt andre spørsmål rundt omstendighetene for hvorfor en dame (eller en mann…!) står oppstaset på et gatehjørne?

Jeg har fått et par andre innspill om akkurat dette og har følgelig en og annen tanke. Lar dem ligge for nå – tenk over det selv hvis ønskelig.

Tirsdags kveld altså… Når Mimosa gjør disse rundene sine skjer det med en ganske stor bobil. Delvis er dette ganske enkelt for å heise flagg til alle i området om at vi er der, vi gjør oss sett og det er ingenting skummelt med oss – vi forsøker på ingen måte å gjemme oss eller snike oss frem. Det er godt med plass inne slik at man kan sitte sammen og samtale, og kan med det være et svært velkomment tilbud på en kveld med klar og kald luft.

Mannskapet består av sjåføren, operatøren som utfører selve kontakten med målgruppen, og en medhjelper til denne. Som førstegangsfarer var jeg fjerdemann og bare observatør. La meg føye til med en gang at før denne kvelden var over innså jeg at jeg nå hadde fått se på nært hold en helt ny og annen verden enn de (jeg føler det riktig å bruke flertallsform her) jeg har sett tidligere.

Alt i alt hadde vi kontakt med rundt omkring tjue jenter og en transvestitt. Hvem vi har møtt loggføres med det navnet de oppgir (mange er selvsagt allerede bekjente) og en liten beskrivelse for å kjenne dem igjen en annen gang. En liten uformell samtale med de som måtte ønske det (dersom noen oppgir at vi forstyrrer dem i arbeidet aksepteres det uten nøling, og vi begir oss videre – utelukkende deres beslutning), samt at vi prøver å dele ut en liten informasjonsfolder hvor det står beskrevet hvordan de kan komme i kontakt med oss dersom de så skulle ønske, litt nøyere beskrivelse av smittefarer hva seksuelt overførbare sykdommer angår og hvordan de kan beskytte seg og sine klienter. For de som ønsker er kjøretøyet åpent for noen øyeblikk for å varme seg litt, gjerne med varm te og kjeks. Et typisk møte konkluderes helt enkelt med utdeling noen kondomer og et ønske om buona fortuna (håper det fremgår av teksten forøvrig at dette ikke på noen måte er ment med noen form for ironi).

Selve oppdraget var ferdig utført i løpet av et par timer, og vi bega oss på turen tilbake fra Vicenza til Padova. Denne gangen med meg som førstegangsfarer på italienske motorveier med en stor og gammel kjøredoning som vandret noe voldsomt på veien av seg selv (heldigvis hadde jeg stort sett tre filer å “sikksakke” meg frem på i 40 kilometer). En kveld med svært mange nye inntrykk å fordøye og tenke i gjennom.

Ser frem til neste gang for enda flere.