A story about courage

What makes a hero? There are numerous ways to define a hero – from the stranger who dives into the water to rescue the drowning child, to the not quite so unknown man of steel wearing his underpants on top of his trousers who’s up for the challenge as long as there are no green rocks in sight.

Personally, I have never seen any of the above mentioned. So I’ll allow myself to propose a somewhat optional definition, also one that comes to life through courage. What about the young human being who leaves his or her home along with everything that has ever been familiar, to go searching for better times for itself and its family?

I certainly wouldn’t fit within that definition. And that would be far from my intention as well. I have friends and family elsewhere than where I live whom I miss. I’ve had to cut that umbilical cord by choosing to leave for a foreign country. Out of personal experience, I can argue that it takes a certain courage to do so – and that is valid even for a citizen of the perhaps richest country in the world. I need to work actively in order to adapt to new situations in several fields and areas. For that, you need patience and determination. Luckily for me, my shoulders are only burdened by the weight I put on there myself.

What does that mean then? Numerous young people who don’t have anything remotely close to the material ballast and security that I as a Norwegian always will have under my belt, leave their respective home countries in order to go looking for improvement in other countries where they just might find that wealth and security. They travel alone or maybe in groups, but with parts or all of their families back home. Now, my experience does by no means cover this type of journey, but I can imagine that their shoulders will be considerably more strained by the pressure of the knowledge that the ones back home are expecting something from them.

Today’s main character is a young individual who I’ve met through my exertion here. The person in question comes from a country with a per capita income in the likes of 2500€ per annum, and my understanding of the situation is that the person’s family is not that well off even in those humble terms. In my view, this young person is a hero because of the conveyed maturity (which is way beyond the person’s tender years) that is shown through day to day conduct and the determination to put his or her family in a healthier shape. While Italian youngsters (or Norwegian for that matter) live in a world where important decisions still lie years and years ahead of them, this inspiring individual is already making headway into a better future for its younger siblings as well as parents by shifting everything that has been his or her life up until arrival in Italy.

Remittances are likely to be occurring in a bigger scale to developing countries than international aid. In other words, its importance cannot be underestimated. With this, I don’t mean to say that the world is seemingly full of heroes, but for me they clearly exist, and I, at least, have found an individual that to me oozes of courage. The person in question doesn’t know, but he or she is a great and yet humbling source of inspiration to me.

Gojira!?

Jeg er ikke en sånn der som har bil. Ikke har jeg skaffet meg sykkel enda heller. Det eneste hjulet som tidvis beveger seg når jeg skal fra et sted til et annet er det som styrer volumet på iPoden min.

Litt gange er sunt for kropp og sjel – foruten når det er drøye 30 grader og en luftfuktighet på høyde med OL; da er det bare svett og jævlig for kropp, og sjelen har ikke stemmerett når det er svett og jævlig for kroppen. Og allikevel går jeg…

Når man går i stedet for å kjøre bil legger man merke til mange ting som man ellers ville ha gått glipp av. Klart, først og fremst merker man hvor mye lengre tid det tar å komme seg fra et sted til et annet, samt at man svetter mye mer (nevnte jeg det?). Men hvem vil vel være foruten øyenstener som vindens lek med gulnende løv, maurens marsj med imponerende bør, eller kanskje søvnbekjempende lukter som den av en soltørket container full av matavfall?

Som man kan skjønne, har jeg hatt meg noen trivelige spaserturer inntil jeg plutselig en dag innså hvilke farer som krysset foran mine tær gjentatte ganger. Det nifse begynte med en veldig rask og kort bevegelse helt inntil en hekk som sto ved siden av fortauet en ettermiddag da solen sto høyest og batterinivået på iPoden min nærmet seg rødt. Noe rørte på seg! Av en ubeskrivelig grunn merket jeg ikke lenger varmen fra solen like trykkende. Jeg frøs til, og kunne for det påfølgende halve sekundet nesten ikke røre på meg. Hva var det?

En kjapp bevegelse til. Der! Sannheten var like overvelmende som en tannlegeregning. Kunne det virkelig være…? Enda et byks – ingen tvil nå. En levning fra fortiden, en uoppdaget art eller rett og slett Godzilla på frifot…i Padova!

Grønn skjellete hud, strømlinjeformet kropp, men likevel kraftfull og uredd. Udyrets størrelse og råskap var fryktinngytende (riktignok hadde vel evolusjonen spilt den et lite puss siden jura-tiden). Dragen stirret på meg med sine bunnløse, mørke øyne. Det var noe der… Jeg kunne ikke helt sette fingeren på det: ondskap, dødsforakt..frykt? Tiden stoppet opp. Ingen av oss rikket oss en tomme. Som i western-filmer kunne man bare høre klassisk duell-musikk (iallfall kunne jeg det – hvorvidt dragen hadde mp3-spiller med seg også vites ikke. Hvorfor jeg hørte på slik musikk får ligge til en annen dag) Et episk oppgjør var i gjære. Dragen handlet først. Et lite kast med halen. Tiden var atter virksom, og jeg skvatt til.

Jeg mannet meg opp. Dette monsteret måtte settes på plass før eller siden, hvorfor ikke av meg? Jeg overvant min egen frykt, men kunne ikke helt unnlate å skjære grimaser. Ville dragen se dette? Var det nok til å gi vekk min indre frykt?

Slutten kom fort og uventet. Jeg riklet litt på mitt høyre ben… Den djerve drage mistet motet, snudde seg rundt og forsvant med halen mellom beinene. Mellom mine ben!

Jeg pustet ut. Slaget var vunnet. Ikke nok med det; vår lille stand-off hadde endt med at dragen nå var delt i to – hvor enn merkelig det høres ut. Neste gang ville ikke det skjellete udyret ha overtaket hva størrelse angår.

———-

Under kan dere selv se en illustrasjon av den ondskapen jeg var i strid med den sommerdagen i Italia. (Forøvrig kan hele posten forklares med at et antakeligvis for stort iskreminntak kan føre til kortvarige kreativitetskick. Skal definitivt spise mer iskrem fremover!)

Bildet viser tydelig dimensjonene til min motpart

Man lærer stadig noe nytt…

Italia er ikke Norge, så innsiktsfullt som det enn må høres ut. Jeg har vært her i noen små uker nå, og selvfølgelig legger jeg merke til et par ting som jeg synes det er verdt å skrive om.

I Italia har man trafikk, men ikke regler. Førstemann til mølla, med mindre du kjører en trikk – da får du kjøre først selv om du egentlig ikke nådde krysset først. Selv ikke italienske sjåfører er tøffere enn toget nemlig.

Når jeg kjører bil, og en fotgjenger venter tålmodig ved en fotgjengerovergang på å få krysse gaten…da stopper jeg vanligvis opp. Her betyr ikke fotgjengerfeltene annet enn at asfalten her ikke varmes like mye opp, siden de er hvitmalte. Sjåførene her stopper ALDRI. Er du så uheldig at du trenger å krysse gaten rushtrafikken, kan du like gjerne ta med deg godstolen og tv – du slipper ikke over før jordens gjennomsnittstemperatur er tre grader høyere enn i dette århundret.

Italienerne stresser ikke alltid – langt i fra. Hvis du skal kjøpe noe her, ikke tro at du kan troppe opp mellom klokken 13 og 16. Da er det pause. Dagligvarebutikken også, stengt!

Universitetet i Padova er det nest eldste i verden. Universitetet formet som den første læringsinstitusjonen i verden en botanisk hage. Denne står nå på Unescos liste over verdensarv. Forrige uke dro jeg dit for å ta en titt (jeg har nemlig en flammende interesse for planter, eehhh…). Svært lite lurt av meg å innbille meg at man får slippe inn i en botanisk hage klokka to på en vanlig ukedag – trærne har ettermiddagspause og sover naturligvis slik som normale trær gjør. Hagen var stengt, kom tilbake om et par timer.

Ferden gikk videre til en annen severdighet i nærheten. San Antonio-kirken. Italienerne er glade i sine helgener. San Antonio er skytshelgenen til reisende. Gi ham penger, så passer han på deg i trafikken (kanskje blir det lettere å krysse gata?). Uansett, i en lukket kiste inne i kirka ligger hans levninger. Men ikke alt han var i besittelse av. Hans klær og øvrige eiendeler er stilt ut til skue de også. På orkesterplass er det er par objekter som jeg vel helst hadde ønsket jeg ikke hadde sett. San Antonios tunge! En tørr svart klump på størrelse med en sviske ligger i glassmonteren. Dette virker jo svært så kristelig! To skritt videre, og utstillingen beveger seg etter mitt skjønn et skritt for langt: en fullt utstyrt underkjeve med glinsende tenner. San Antonio har tilsynelatende vært begavet med tanntråden, men dette er etter min smak litt for mye. Nok alternativ kultur for denne gang – neste gang drar jeg heller og ser en fotballkamp.

Rød tråd

Først og fremst; navnet! Uttrykket “auf Achse” er et jeg først ble kjent med for to år siden da jeg tok mine tyskkunnskaper fra å være rimelig dårlige til å bli ikke-lenger-rimelig-dårlige. På norsk kan jeg best omtale det som å være underveis - som vel er beskrivende nok for min person skulle jeg mene.

Jeg har i en tid nå vurdert å lage meg min egen blog hvor jeg altså kan skrive hva som enn måtte falle meg inn. Den siste dytten jeg vel trengte var et hovedtema som kan være gjennomgangs for siden. I juli reiste jeg til mitt nåværende bestemmelsessted Padova i Italia hvor jeg for de neste ni månedene skal jobbe som frivillig for en sosial organisasjon. Dette er del av svært gunstig EU-støttet utvekslingsprogram som heter EVS (European Voluntary Service). Helt kort; det dreier seg om utveksling av unge mennesker fra ulike organisasjoner mellom landene i Europa.

Jeg har som mål å oppleve, gjøre og lære spennende ting i løpet av mitt opphold her. Denne siden vil være min kanal for å bearbeide inntrykk jeg gjør meg, ting jeg observerer og de mange tanker som (ganske sikkert) vil surre rundt i hodet mitt – for min egen del, eller for de som måtte ønske å delta. En rød gjennomgangstråd er fint å ha, men kjenner jeg meg selv rett kan det dukke opp mye annet rart også alt etter hva jeg føler for.

For i dag synes jeg det vil være riktig å henvise til mine førsteinntrykk etter ankomst her, som er lagt ut hos min senderorganisasjon: http://www.fred.no/default.aspx?s=14&n=33 (har de Norges beste domenenavn eller hva??).