Unyttige ting

Det slo meg en dag jeg vasket koppene, og som den hyggelige fyren jeg er, også tok det som sto igjen etter mine samboende technomusikk-fans, at jeg nå gjorde noe som burde ha vært unødvendig. Jeg vasket tefat! Hvorfor i all verden finnes det tefat???

En ting som har like mye nytte som et kvinnelig antall skopar (mer enn 4 par, hvorav 2 par er til sportsformål) hadde jeg foretrukket å ikke ha eksisterende i min verden.

Giornata del volontario europeo

Ny liten update om aktiviteter jeg holder meg med i Padova. Når jeg ser meg omkring her, så innser jeg at jeg ikke vasker rommet daglig i alle fall. Når jeg åpner ørene innser jeg at jeg holder på å bli gal av “musikksmaken” til mine samboende bosniere. Radiokanalen heter noe sånt som Boom boom energy never stop it’s good for you, og scorer vel ikke akkurat toppkarakter hos meg. De to hører faktisk på så mye tekno/trance/whatever musikk at jeg innimellom lurer på om jeg faktisk bor i et diskotek for homofile (hvis det er en stereotyp får jeg bare unnskylde meg med at jeg ikke tenker klart etter så mye dataskapt støy).

Jeg er heldigvis ikke bare hjemme. Den foregående uka har jeg kommet meg i gang med et engelskkurs. Jeg har blitt lærer, noe en 8-årig, lærerhatende utgave av meg aldri kunne ha forutsett. EVS-programmet dreier seg om uformell læring, og jeg prøver å forbedre ting jeg ikke har mye erfaring med tidligere eller bare ikke har taklet så godt tidligere. Å ha ansvaret for en gruppe slik som dette vil følgelig si at alle øyer er på meg, og jeg må initiere alt som skal skje. Før eller siden må man lære seg å stå opp og frem foran forsamlinger, og jeg har omsider hoppet ned fra gjerdet.

Lære litt engelsk til italienere altså. Jeg var nervøs, slik som man vel må ha lov til å være første gangen. Etter de sedvanlige forsinkelsene (å være überpunktlig i Italia medfører litt venting en gang i blant) kom vi da i gang, og to minutter senere hadde jeg innsett at dette faktisk var kjempelett. Voksne elever som er godt ferdig med fnisealderen er en fordel, og når mine engelskkunnskaper er såpass mye bedre enn deres at jeg nesten kunne ha holdt kurset uten å prate, blir det hele bare morsomt. Det er en aldri så liten barriere for meg å bryte, men som ga meg en god følelse etterpå.

Lørdag 25. var jeg i Verona sammen med andre fra Xena. Organisasjoner fra denne og andre regioner kom sammen for et lite seminar sammen med lokal informasjonstørst (er min blogg, jeg kan smøre på når det passer meg!) ungdom. Første halvdel var opptatt av en dame fra det nasjonale byrået Youth in action/Agenzia nazionale per i giovani. I mine forberedelser til engelskundervisningen min kom jeg over et lite sitat som jeg merket meg; “make sure you’ve finished speaking before your audience has finished listening”. Dessverre for oss i salen hadde ikke denne damen kommet over det samme sitatet, og jeg mistenker at jeg så en aldri så liten trend med siesta underveis i hennes utredelser om de ulike mulighetene for utveksling i EU-systemet.

Del 2, og litt deltakelse fra oss frivillige og tidligere frivillige. Grupper ble delt opp med rundt 12 personer i hver, hvor vi først utredet litt om hva vi foretar oss som frivillige for ulike organisasjoner, og de andre deltakerne fyller på med hva de enn måtte lure på. Nerver også her ja. Særlig da jeg oppdaget at jeg var havnet i en gruppe som eneste volontør. Det var vel strengt tatt ikke meningen, men betydde da at her måtte bare jeg ta ordet og utrede. Skulle i og for seg være en smal sak og fortelle litt om hva man bedriver dagene med… Men på italiensk. Litt nerver ja.

Noen ganger kan jeg overraske meg selv positivt (og det er ikke lett – jeg er særdeles kresen og kravstor). Jeg holdt flyten i 20 minutter på et språk jeg vil hevde at jeg ikke kan – og var vel med det strengt tatt den eneste som hevdet det samme etter det. Komplimenter for godt språk og flere som kommer bort til meg etterpå og forteller meg at dette var veldig interessant, lykke til med resten av oppholdet. Kort sagt, 20 små minutter kan man vokse veldig av.

Det er en kjempeinteressant opplevelse å utveksle tanker og meninger med likesinnede fra ulike kulturer og bakgrunner. Reis til utlandet, lær deg et nytt språk og bli kjent med en (eller flere) ny kultur! EVS-programmet er veldig god mulighet som er åpen for alle og hvor man kan finne interessante prosjekter uansett interesser eller forkunnskaper.

Seminaret avsluttes som seg hør og bør med en aperitivo eller 3-4, og min lørdag i Verona var som man vel har forstått ikke så verst.

Litt italiensk faktisk…

Jeg tenkte jeg skulle klargjøre et par småting angående bruken av italienske ord i det norske språket – ikke alt er helt rett nemlig.

Pekefinger til Stabburet først for feilinformasjon. Pizza peperoni er manges favoritt. Alle liker de pikante salamiskivene som man på godt Stabburet-norsk kaller peperoni. En liten ting bare; det er feil! Bestill en pizza med peperoni i Italia, og du kommer garantert til å bli skuffet når du blir servert en pizza tilsynelatende uten peperoni, men full av paprika.

Peperòne betyr paprika, med peperoni som flertallsform.

Det neste ordet ble jeg obs på etter å ha lest en artikkel fra et offisielt statsbesøk av en gærning til en annen enda større gærning nylig. Primadonna brukes etter det jeg kan skjønne i det norske språket for å beskrive en noe arrogant person med stjernenykker (på lokal narvikmunne kjent som en Mjølner-spiller). Ordet kommer av italiensk, og er egentlig to ord. Donna som betyr dame, og prima som betyr blant annet først, altså første dame (eller trekt sammen til førstedame, som man kaller ektefellen til den gærneste av de to ovennevnte gærningene).

Et litt diffust ord på italiensk etter mitt skjønn er pasta. I følge min ordbok betyr det på norsk: deig, pasta; makaroni; kake; patina (hva er det???); klister; masse. Etter hva jeg har forstått så er ikke pasta nødvendigvis pasta. Pasta defineres delvis ut i fra sammenhengen. Et tradisjonelt italiensk måltid er todelt, og består av en primo piatto (første rett) og en secondo piatto (andre rett). Første rett vil nært sagt uansett karakteriseres som pasta, selv om det måtte bestå av en rett med basis av ris eller poteter.

For sikkerhets skyld; vil du ha en salat, så ta en titt under kategorien antipasti.

For voksne lesere med gjennomsnittlig dårlig humor og noen minutter å slå i hjel: slå opp ordene skive og utleie.

Joakims reiseguide til Italia! Del 2

Så var det resten da. Firenze… Har vært der to ganger på noen korte uker. En by som ikke alle ser for seg å besøke (heller ikke jeg). Uvitenhet tror jeg, for Firenze burde være obligatorisk for alle. Uovertruffen arkitektur, også for en uinnvidd som meg. Domen i sentrum er i sin helhet oppført i marmor i tre farger. I skolealder var begreper som renessansen like interessante som nynorsk grammatikk, og jeg skippet følgelig den intense lekselesingen akkurat de ukene. Det resulterer i at det jeg kjenner om den tidsepoken er de utvalgte kunstnerne som er beæret med samme navn som Ninja Turtles (kanskje er det andre veien). Hadde man bare visst litt bedre hvordan ting faktisk så ut hadde det helt sikkert vært enklere å fatte en interesse – skylder på dårlige lærere tror jeg, ikke lat norsk ungdom:) Verdens mest kjente skulptur, Michelangelos 5 meter høye marmorpraktverk av David, måtte vi se. Fotografier av David var det ikke “lov” å ta, men jeg lurer på at den kaffepausende bror kanskje kan være i besittelse av et eller to personlige… Er vel vår verdensarv også!

Jeg har vært i Milano. For å starte med slutten; på toget hjem fra overfladiskhetens mekka (er vel strengt tatt bare ett av altfor mange slike) var vi ganske enige om at en pause fra italienere ville vært meget velkommen. Det var mer enn én hendelse som fikk det ellers så sympatiske folket til å fremstå litt for mye som endel ondsinnede (men en gang i blant ikke helt feilaktige) fordommer fremstiller dem. Som stadfestet i Del 1: noen ganger er normalt bare flott, så Milano sett og gjort. Nok om akkurat det.

Vi fikk se verdens nest største katedral, midtpunktet i byen og dens store piazza, og satt mine såleavtrykk både inni og oppå. Samt klesmerket som sponset den pågående renoveringsjobben og dermed hadde navnet sitt oppetter halve veggen på kirka. Vet ikke om jeg synes det for smakfullt, men årets gullfisk til dem – de legges merke til.

Bort fra dette fantastiske byggverket var Milano omtrent like severdig som en amerikansk valgdebatt. Vi gjorde likevel det beste ut av det. Trikk nummer 16 (må være verdenskjent) fra sentrum til San Siro. Stakkars veloppdratte nordmenn fikk oppleve en køkultur forholdsvis godt sammenlignbar med en slags krysning av et mormonsk familieforhold og en Coldplay-konsert – umulig å holde styr på, og egentlig bare et helvetes intenst mas som man med viten ikke ønsker å utsette seg for. Billetter fikk vi til slutt, og en kjempeforestilling ble det hvor Milan til slutt slo Lazio med 4-1.

Ellers; mine foreldre har vært på besøk også (huskelapp til meg selv: bosett deg på eller nær attraktive turiststeder = hyppig besøk. Neste år, safari tenker jeg). Her i Padova fikk de se noe spesielt i la Capella Degli Scrovegni, som er et 600 år gammelt lite kapell hvis hele innside er dekorert av Giotto. Til og med severdig for en som har kunstinteresse på laveste nivå.

Mine foreldre fikk, foruten Firenze, være med til Bologna, verdens eldste universitetsby. Med sine mange trange gater med overbygde fortau fant vi en veldig sjarmerende by som tiltalte oss alle. Det var lørdag og markedsdag, og gateselgerne flortere. En liten gutt på rundt 4 år hadde stilt opp sin egen lille salgsbod av en pappeske og noen figurer til salgs. Han ble var på våre blikk, og hentet straks frem noen gjenstander som han forsøkte å sjonglere med. Helt moden for de store scener var han vel ikke, men han la stor iver i å markedsføre sin lille bedrift. Jeg ble nødt til å kjøpe en liten figur av ham.

Det har blitt en del flakking omkring med mine besøkende. Kunne ikke hatt bedre reisefølge – takk til dem for besøk, velkommen til de neste som måtte ønske det. Italia er verdt besøket!

Joakims reiseguide til Italia! Del 1

Hei igjen!

Vet ikke om man sier sånt etter lengre tids skrivetørke på en blogg..? Min blogg, sier hva jeg vil.

Har blitt en stund siden forrige innlegg. I den perioden har jeg til mitt forsvar rukket over en hel del. I tillegg har det blitt høst og uunngåelig som det vel var har en ting eller to kjølnet…

Jeg har lært ganske mye bedre italiensk. Assistert av et dessverre litt for kort språkkurs, tv, diverse lesestoff og inspirerende pubsamtaler med innfødte og andre språklærende, tror jeg nå at jeg holder et mindre pinlig nivå i mitt fjerde språk enn hva blant annet landets statsminister gjør i sitt andre.

Jeg har hatt besøk. Min kaffepausende bror har holdt hus her en hel uke. Det ble en uke med mye is, pizza og togreising. Sier seg selv at man ikke rekker å blogge da. I følge med sin eminente guide, fikk han oppleve fire forskjellige byer. Venezia er et steinkast unna, og sto først i rekken. Firenze og Milano var de to siste utenom Padova da, men mer om disse senere.

Venezia er en unik by. Kan helt udiskuterbart hevde at det ikke finnes noe lignende i hele verden. En by bygget på vannet, mer eller mindre. Vi fikk oppleve turister (fikk plutselig en mye bedre forståelse for Lars Monsens eskapader alene), amerikanske turister (teltet er bestilt, noen som vil låne meg en hund som kan gå Russland på tvers?) og det fenomenet det er med Venezia at man omtrent aldri opplever å gå samme gate mer enn en gang. Bare glem alt om kart her – alle veier leder til Pizza San Marco, og derfra må man bare peile retningen.

Da vi hadde kommet oss til den nevnte Piazza’en, stoppet vi opp ved Dogepalasset hvor det var et stort sikkerhetsoppbud. Vi stilte oss opp og ventet som flinke borgere av Se&Hør nasjonen skal gjøre (selv om jeg vil påstå at den kaffepausende storebror var mer nysgjerrig enn den omflakkende lillebror). En gammel dame som ikke klarte å skjule sin begeistring røpet at det var presidenten av republikken som var i ankomst. Giorgio Napolitano var en liten mann i 80-årene med tynt eller ingenting hår og nok av rynker, med andre ord så han vel ut som landets statsminister var ment å se ut, hvis ikke for flinke skjønnhetskirurger. Uansett, ikke hver dag man får overvære presidentbesøk.

Vel tilbake i Padova, i byen som nok har minst trekk på turistene blant de ovennevnte, forteller min bror meg at dette faktisk var veldig behagelig. Å være tilbake i en by hvor ting bare er “normale”. Padova er litt mer hvordan Italia er bortsett fra menneskemagnetene. Byens aner kan spores 3000 år tilbake, og gammel arkitektur finner man også her, men er nær sagt heldigvis ikke så opparbeidet av renessansens mestere eller utsatt for lagunens trekk. Padova er bare “normal”, og det passer meg også ganske bra. Pizzaen smaker mye bedre når man slipper å dele den med 20.000 duer som surrer rundt ørene dine og det er litt færre kameraer og masete byføringer i sikte.

Måneden har bestått av ytterligere besøk til blant annet Firenze, Bologna og Milano. Men så er det slik at når man har behov for en liten skrivepause og vil poste det man allerede har skrevet, da føyer man til “Del 1″ i overskriften og lar “Del 2″ vente på seg til neste post…