Takk til kelneren

Jeg er punktlig, italienere ikke. Det innebærer en del ventetid på stakkars meg. For nå har jeg stort sett løst problemet med at jeg alltid bærer med meg en bok eller to som kan holde meg med selskap mens jeg venter. Synes det er fint å sette meg på en kafé og lese den halvtimen de fleste er forsinket (eneste negative er at det er umulig å finne tak på en vanlig kaffe – hvem var det som fant opp alle de kombinasjonene med kaffe og melk? skvip!).

En dag før helgen var jeg da å finne på et slikt serveringssted hvor jeg da måtte bestille en av disse kaffedrikkene hvortil det følger med en liten skje. Radioen spilte musikk type munter og litt mindre munter. Helt til mitt verste musikkmareritt rulles opp. If I were a boy av Beyonce. For en fullstendig jævlig jævlig sang!

Instinktivt grep jeg etter teskjeen. Jeg holder det ikke ut, det er bare å medgi at dette nok er en av de sangene media prater om at folk hører på når de helt uten forvarsel begår utenkelige handlinger…

Men teskjeen var ikke der. Kaffekoppen min var borte. Hendene mine tok seg til hodet mitt, og da de kom tilbake i syne for meg hadde de noen solide hårtuster fordelt mellom fingrene. Kelneren hadde sett at kaffekoppen min var tom, og dermed tatt den med seg. Man kan blåse det vekk for ingenting og si at han bare gjorde jobben min ved å rydde bordet, men for meg var dette en heroisk handling. Jeg er helt overbevist om at han visste at stygge ting var i gjære så snart dette jævelskapet av en sang runget over høyttalerne, stakkaren hadde sikkert sett det før.

Jeg synes det nå har gått for langt. Det bør åpnes en internasjonal domstol som kan idømme harde straffer til artister som på løpende bånd produserer musikalske avskyeligheter. Gjør et eksempel av Beyonce nå for dette makkverket av en låt. Hiv henne til krokodillene.

Det sagt, jeg retter en oppmerksomhet til kelneren på den aktuelle kaféen som med sin heltemodige handling/jobb er å takke for at jeg den dag i dag verken manler et øye eller har en rekke teskje-formede arr i ansiktet. Takk!

The Grinch

Så var det den dagen… Den dagen da jeg ikke lenger orker å prøve å holde det inne. Jeg er lei av jul! Jeg klager hvert år, og kommer nok aldri til å vinne. Julestemning, pff…

Har du noen gang lagt merke til hvor mange handleposer et bittelite kvinnemenneske klarer å slepe med seg i en bør? Det er bare å legge om kursen tvert for du kommer deg aldri forbi. I desember feirer vi fødselsdagen til VISA, og jeg har kastet min invitasjon. Mens Vestens myndigheter klør seg i nevene for at økonomiene deres berges av et privat forbruk som hvert år ler av Guiness’ rekordbok, snur jeg heller ryggen til.

Hva med å heller fokusere på den tiden hele familien er samlet, samt å treffe venner, heller enn å konkurrere om å ha det største julegavefjellet?

Det sagt; her følger min ønskeliste for julegaver:

i) To par sokker hadde vært velkomne. Helst i en normal farge, men betyr ikke all verden.

ii) Å slippe å se sånne håpløst jævla idiotiske ting som naboen i trappeoppgangen her hadde prestert å klargjøre i går. Han har pakket inn hele inngangsdøra i julegavepapir! Fullt ut med gavebånd og glitter og hva faen…

iii) Amnesti for en forbigående tendens til pyromani hos naboen, med spesiell vekt på inngangsdøra.

iv) Var visst alt.

Snart januar…!