Camorra & Bad

Det har vært jul, men det vet dere sikkert. Det beste med jul er at man alltid får seg nye sokker. Det gir meg alltid en følelse av at jeg nå har blitt gitt en ny start. Ikke noe om og med, sokkene er ferdig paret og klare til innsats tvert. Etter en gjennomsnittlig jul har man fyll nok i sokkeskuffen til å slippe å måtte vaske klær i 8-9 dager – 12-14 hvis man tyner det litt (kanskje litt for generelt, men sokker er vanligvis den første skranken som fremtvinger klesvask).

Jeg har hatt en svært effektiv jul, og kan briske meg med at jeg enda ikke har vasket sokker etter jul. Holder lett ut en uke til, kanskje til og med hele januar – som i så fall vil slå rekorden min (22. januar til nå).

Nye bomullssokker er som å gå på vannet; så mykt at man føler seg hellig. Men det har konsekvenser. Tærne nekter å gi slipp på det myke stoffet selv etter at man har tatt av seg sokkene. Dette ferske aspektet ved sokkegildet kom til meg en dag jeg sto i dusjen; lo! Det opprinnelige navnet er vel teknisk sett navlelo (selv om det finnes en annen versjon også for steder hvor solen slipper til enda sjeldnere), men dette passer jo ikke for tærne – tålo?

En dusj etter en dag med nye bomullssokker medfører en symfoni av svart bomull ned i sluket som, kan jeg med letthet forestille meg, er en av gullgruvene til den vestlige verdens rørleggere. Det er disse som må komme og åpne opp igjen tette avløp.

En tanke avler en annen. Har du noen gang sett hvilken farge en Varme & Bad- arbeider har på kjeledressen sin? – tilfeldighet? – beregning? Jeg spør: kan det være at Varme & Bad- kjeden bedriver lobbyvirksomhet eller til og med en camorra-lignende infiltrering av legitime forretningsområder for å påvirke fargevalget til bomullssokker for dermed å slippe utgifter til arbeidsklær?

Do you ringo?

Fotballspilleren Kaka liker kjeks. Har faktisk ingenting å gjøre med navnet hans heller, for i Italia betyr navnet hans (nesten) bæsj (uttalt i alle fall -> cacca). Fotballspilleren Kaka liker også å vise frem på tv at han liker kjeks. Reklamefilmer i alle mulige farger (takk til farge-tv). Han har riktignok en noe utekkelig måte å spise kjeksen på, men det var ikke poenget.

Kaka prater engelsk som Borat! Se selv:

Dagens spam – del 1

Kan bli flere slike etterhvert. Mye morsom spam i omløp. I går fant jeg denne i mailboksen min:

Get a bigger bazooka today! And have them beg you for mercy.

Jeg vurderer det. Har alltid hatt lyst på en bazooka…

To kroner

Jeg er redd for dansker. Jeg lurer på at det har noe å gjøre med språket, at de klarer å få tilsynelatende normalt stavede ord til å høres ut som noe gurglende surr. Hvordan klarer de for eksempel å uttale et så enkelt ord som jeg som g*hrzx*#@r (har aldri lagt særlig vekt på å lære meg korrekte fonetiske tegn, men dette er beskrivende nok)?

En annen ting jeg er redd for: gærninger.Eksempelvis av typen som benytter seg av støvsuger for å stelle plenen og som dekorerer ilderbur så overdådig at ilderen får stjernenykker og en lei kokainavhengighet. Slå disse to sammen = jeg er svært redd.

Livets tilfeldigheter. En slik person med en slik nevnt nasjonalitet bodde det tilfeldigvis i gaten hvor jeg vokste opp. Ilderen også.

For barn er det én aktivitet som fremfor noen annen fungerer som målestokk på hvor rart et individ er. Snøballkasting på vindusrutene. Antall treff på stuevinduet i løpet av en vinter er proporsjonalt med hvor rar beboeren av huset er (eventuelle rapporterte attentater gjort mot Eli Hagen har altså trolig sin naturlige forklaring i kram snø og mye unger i nabolaget). Vår nabo med plen som et silketeppe var utsatt.

Det ble til en slags vandrehistorie om den gangen min bror og hans kumpan ble tatt på fersken og sistnevnte ble tildelt en ørefik akkompagnert av noen uforståelige strupelyder. Min bror kom løpende hjem og forklarte for mamma at han var så redd at dersom han hadde spyttet så hadde hjertet flydd ut, for det var nemlig i halsen. Med årenes løp hadde ørefiken blitt til et avrevet øre, og min skepsis til å nærme meg det huset vokst tilsvarende.

Inntil den dagen.

Det ble funnet et brev i vår postkasse addressert til den danske ildereier. Minstemann i huset, heldige meg, ble motvillig tvunget av gårde for å levere brevet til sin rettmessige eier. Med mine få somre var det bare en bestemt mor som kunne sette like mye fart i meg som farlige dansker. Jeg la av gårde. Skrekkslagen.

Åtte trappetrinn. Jeg krympet for hvert og ett av dem. Inngangsdøren virket til slutt å være like stor som iq-sperren til George W. Bush (en jævlig stor dør med andre ord!). Da jeg endelig hadde klart å få stotret frem mitt budskap og vist frem brevet, fikk jeg til svar at jeg måtte ta med brevet til hans kone som var gått på butikken. Jeg var tilsynelatende berget. Akkurat i det jeg snudde meg for å gå sier dansken ytterligere noen hark og gulp (faen for et stygt språk). Jeg må komme tilbake etterpå, så skal jeg få to kroner.

Det begynner å bli noen år siden, men to kroner var allerede da bare nok til å to Bugg eller en plastpose. Det normale ville selvsagt ha vært å la de to kronene bli der de er for å slippe å gå opp de lange trinnene en gang til, skjelvende. Men så er det slik da; noen ganger gjør man ting man verken vil eller må eller tør uten at man helt vet hvorfor. Det kalles Austin Powers fenomenet. Da du hadde sett de samme vitsene resirkulert fem ganger eller flere i løpet av to filmer visste du så alt for godt at du burde stå over nummer tre. Men du gikk (når jeg sier du mener jeg her egentlig jeg, men det er jo tydelig) og så den, og det stjeler enda nattesøvn et par ganger i måneden.

Jeg fikk mine to kroner, norske sådane. Traumatisk som det var, satte det en standard. Dersom jeg ikke får betalt mer enn hos den gavmilde danske for å viderebringe feillevert post, da går den i søpla. Og det justert for inflasjon og energipriser. To kroner i 1994 skulle etter mine beregninger bli helt nøyaktig en hundrelapp, ellers intet brev på deg.

Jeg har kastet mange brev i min levetid. Folk bør gi meg mer penger.

Ryggrad

Jeg ønsker meg også norske politikere som tør å faktisk heve stemmen for å si det de egentlig mener. Et eksempel å følge her. Applauderer den handlingen.

Norges eksemplar, som vi burde ha kastet ut i jula, presenterer vi heller på statskanalen i beste sendetid hvor hun fritt får utfolde seg med å beskylde meg med flere for å være både antisemitt og Pol Pot tilhenger. Er ikke helt enig i at jeg hører hjemme i den båsen, men denne ambassadøren virker jo å ha stålkontroll på inndelinger med “oss” og “dem”. For et åpent og nydelig menneske hun er…

Til og med organisasjonen med det høyst ironiske navnet “Med Israel for fred” innrømmer noe motvillig at det er mulig å være kritisk mot staten Israel uten nødvendigvis å være antisemitt. Forøvrig må jeg uttrykke en form for beundring for hjemmesiden deres. At noen klarer å lire av seg så mye propaganda på så liten plass er ingen liten jobb.

Skamfull nordmann

Jeg skjemmes over å komme fra samme land som de vel tretti prosentene nordmenn som klarer å best relatere seg til politiske ledere som disse!

Orker faktisk ikke skrive mer enn akkurat det.