To kroner

Jeg er redd for dansker. Jeg lurer på at det har noe å gjøre med språket, at de klarer å få tilsynelatende normalt stavede ord til å høres ut som noe gurglende surr. Hvordan klarer de for eksempel å uttale et så enkelt ord som jeg som g*hrzx*#@r (har aldri lagt særlig vekt på å lære meg korrekte fonetiske tegn, men dette er beskrivende nok)?

En annen ting jeg er redd for: gærninger.Eksempelvis av typen som benytter seg av støvsuger for å stelle plenen og som dekorerer ilderbur så overdådig at ilderen får stjernenykker og en lei kokainavhengighet. Slå disse to sammen = jeg er svært redd.

Livets tilfeldigheter. En slik person med en slik nevnt nasjonalitet bodde det tilfeldigvis i gaten hvor jeg vokste opp. Ilderen også.

For barn er det én aktivitet som fremfor noen annen fungerer som målestokk på hvor rart et individ er. Snøballkasting på vindusrutene. Antall treff på stuevinduet i løpet av en vinter er proporsjonalt med hvor rar beboeren av huset er (eventuelle rapporterte attentater gjort mot Eli Hagen har altså trolig sin naturlige forklaring i kram snø og mye unger i nabolaget). Vår nabo med plen som et silketeppe var utsatt.

Det ble til en slags vandrehistorie om den gangen min bror og hans kumpan ble tatt på fersken og sistnevnte ble tildelt en ørefik akkompagnert av noen uforståelige strupelyder. Min bror kom løpende hjem og forklarte for mamma at han var så redd at dersom han hadde spyttet så hadde hjertet flydd ut, for det var nemlig i halsen. Med årenes løp hadde ørefiken blitt til et avrevet øre, og min skepsis til å nærme meg det huset vokst tilsvarende.

Inntil den dagen.

Det ble funnet et brev i vår postkasse addressert til den danske ildereier. Minstemann i huset, heldige meg, ble motvillig tvunget av gårde for å levere brevet til sin rettmessige eier. Med mine få somre var det bare en bestemt mor som kunne sette like mye fart i meg som farlige dansker. Jeg la av gårde. Skrekkslagen.

Åtte trappetrinn. Jeg krympet for hvert og ett av dem. Inngangsdøren virket til slutt å være like stor som iq-sperren til George W. Bush (en jævlig stor dør med andre ord!). Da jeg endelig hadde klart å få stotret frem mitt budskap og vist frem brevet, fikk jeg til svar at jeg måtte ta med brevet til hans kone som var gått på butikken. Jeg var tilsynelatende berget. Akkurat i det jeg snudde meg for å gå sier dansken ytterligere noen hark og gulp (faen for et stygt språk). Jeg må komme tilbake etterpå, så skal jeg få to kroner.

Det begynner å bli noen år siden, men to kroner var allerede da bare nok til å to Bugg eller en plastpose. Det normale ville selvsagt ha vært å la de to kronene bli der de er for å slippe å gå opp de lange trinnene en gang til, skjelvende. Men så er det slik da; noen ganger gjør man ting man verken vil eller må eller tør uten at man helt vet hvorfor. Det kalles Austin Powers fenomenet. Da du hadde sett de samme vitsene resirkulert fem ganger eller flere i løpet av to filmer visste du så alt for godt at du burde stå over nummer tre. Men du gikk (når jeg sier du mener jeg her egentlig jeg, men det er jo tydelig) og så den, og det stjeler enda nattesøvn et par ganger i måneden.

Jeg fikk mine to kroner, norske sådane. Traumatisk som det var, satte det en standard. Dersom jeg ikke får betalt mer enn hos den gavmilde danske for å viderebringe feillevert post, da går den i søpla. Og det justert for inflasjon og energipriser. To kroner i 1994 skulle etter mine beregninger bli helt nøyaktig en hundrelapp, ellers intet brev på deg.

Jeg har kastet mange brev i min levetid. Folk bør gi meg mer penger.